Livet etterpå

I Vi med master finner du de masterutdannedes egne historier om møtet med virkeligheten. Under kan du lese to utdrag, omtrent slik de vil framstå i boken. Navn og visse detaljer er endret av hensyn til de intervjuedes anonymitet.

Kjenner du deg igjen i noe disse historiene beskriver? Eller minner det kanskje om opplevelsene til noen du kjenner? Ta kontakt!

Geir

Kaste ball

Tegning-Ansikt-K01-01_Cr_transparent
Hvem sa at saksbehandling ikke kan være tungt, fysisk arbeid? Geir, 28, fullførte sin master i sosiologi, inntok arbeidslivet i en statlig etat og fikk gangsperre i armen.

Folk ringte til meg når de ikke kunne jobben sin. Det var regnskapsførere som ringte til meg, som ikke klarte å gjøre den mest grunnleggende av regnskapsførerens funksjoner. Landets dårligste regnskapsførere ringte meg for å spørre spørsmål som det hadde vært mye enklere å google. I tillegg kom det stempling. Stempling og punching av tall inn i eldgamle datasystemer.

På de ni månedene jeg var ansatt i den etaten vil jeg si at jeg jobbet fire til fem fullverdige arbeidsuker. Resten av tiden satt vi og spilte. Vi spilte veldig mye Ticket to Ride på mobiltelefonen. Vi spilte Monopol et par ganger. Jeg tok med brettspill på jobb. Vi spilte i timesvis. Sjefen kom innom, så at vi spilte og sa, “ja, bra at dere finner på noe å gjøre”, for hun visste veldig godt at vi ikke hadde noe å gjøre.

Men aller mest kastet vi ball. Vi lagde en ball av strikk som vi fant på kontorrekvisitarommet. Så kastet vi ballen fram og tilbake på kontoret, mens vi snakket om musikk og drikking og livet. Av og til fikk jeg gangsperre i underarmen av kastingen. På det meste må vi ha kastet ball over to timer i strekk. Det var ekstremt kort behandlingstid i seksjonen vår. Hvis det kom inn noe ble det fikset med en gang.

Før visse frister fikk vi innsendt masse post. De dagene var det faktisk noe å gjøre, i to-tre timer. Da satt vi og åpnet brev med brevåpner, la brevene i en bunke, og så kastet vi alle konvoluttene, og fant frem stempelet. Så stemplet vi ark etter ark etter ark, med dato. Så stemplet og stemplet vi, og la alt i en bunke. Deretter fikk arkene ligge og vente til vi skulle punche de inn i datasystemet, noen uker senere. Jeg følte meg som en byråkrat fra 1956, med et stempel som lagde et godt gammeldags «KA-CHUNGH». Da tenkte jeg at «Dette! Dette trengte jeg A på masteren for å holde på med!»

Linn

Potetgull

Tegning-Ansikt-K02-01_Cr_transparent
Hun ville redde verden fra klimaendringer, men klimaet i arbeidsmarkedet var kjølig for en som henne. Linn, 30, med det lure smilet og en mastergrad i klimavitenskap, drømmer om klimaendring i arbeidsmarkedet.

En kommunal stilling jeg søkte ble besatt tre dager etter søknadsfristen. Det var nok en intern søker, en de på forhånd hadde valgt ut. Men de måtte følge reglene og ha en formell utlysning før de kunne tilby ham jobben. Så der satt jeg – og sikkert et par hundre andre – og la ned masse energi i en søknad som aldri ville bli lest.

Etter noen måneders arbeidssøking ble jeg økonomisk desperat. Så jeg begynte å sende søknader til alt mulig rart som jeg kunne være kvalifisert for. Det ble vel 50 søknader i løpet av de første 4 månedene, 100 i året som har gått. Av dette er det blitt 8 intervjuer. Av og til får man vite hvor mange som har søkt. 311 kandidater er det høyeste tallet jeg fått oppgitt for en stilling. 200 søkere er vanlig. Så når tallet er lavere blir det feststemning – «Bare 70 søkere?! YES! Det er ingenting, nå ordner det seg!». Men så gjør det ikke det.

Et halvår etter fullført master ble jeg med på et prosjekt der jeg i et par uker fylte poser med forskjellig mat. Det var monotont, men jeg var i alle fall del av arbeidsstanden. «Jeg skal på jobb hver morra, dette er fint!» tenkte jeg. Jeg trengte retning og mening i hverdagen, og da var dette topp, selv om det var kjedelig. Det var min første ordentlige jobb etter studiene. Deretter ble det andre sporadiske jobber, blant annet et par uker med sortering av kvitteringer. Så fikk jeg etter hvert jobb i en bokhandel, som har utviklet seg til å bli bortimot fulltid. Veldig lite relevant for min utdannelse, men i det minste en jobb som er kunnskapsintensiv.

Å være arbeidssøkende er en rar situasjon å være i, hvor du har mange forskjellige personligheter gående på en gang. Du må være konstant optimistisk og tenke at «det ordner seg snart». Samtidig må du må være konstant pessimistisk, så du ikke tar hvert avslag så hardt. Du loffer rundt hjemme, og lever dagene foran PCen. Så skal du plutselig på intervju, og skal være verdens mest optimistiske og profesjonelle. Når du treffer venner og familie skal du også være optimistisk. Men egentlig tilbringer du dagene hjemme mens du spiller kabal og spiser potetgull. Det er en veldig merkelig tilværelse.